Vi skifter transportør

13 10 2021

Fra nå i oktober av skifter vi fra Postnord til Bring som hovedbefrakter av våre varer ut til kundene i hele Norge.

Det er med litt vemod vi forlater Postnord. I over 30 år har det som den gang het Tollpost Globe sendt våre varer til firmakunder over hele landet. Det er flere årsaker til skiftet. Posten/ Bring har raskere levering til mottakere særlig på Sørlandet. Men også i bergensområdet og mer grisgrendte strøk utenfor byene kan vi spare inn en dag eller to. Videre har Bring også ekspressprodukter og senere innhenting på ettermiddagen hos oss, slik at vi får med mer gods samme dag. Transportøren har også et offensivt miljøprogram for overgang til utslippsfri distribusjon.

Tonjer Media leverer alle ordre over 800 kroner fraktfritt til mottakere i Norge på rimeligste måte. Dette innebærer i praksis at småordre (under 1 kg) ofte sendes som ordinær (ikke sporbar) brevpost, mens andre sendinger går som «Pakke til Bedrift» eller «Pakker til hentested».





Reklamegaarden -utvendig rehabilitering II

30 08 2021

Her er noen flere bilder. Det viste seg å være råte enkelte steder, spesielt i hjørnene mot nord. Alle takvinduene blir også skiftet.
Jahn T.





Rustfrie stålskilt er ikke rustfrie!

3 08 2021

I vår fikk jeg en tilbakemelding fra en kunde som hadde kjøpt lasergraverte syrefaste stålskilt av oss tidligere, og opplevde tilfeller der disse ble stygge etter bruk utendørs på bygninger på mindre enn et år. Slik skal jo ikke skje når man velger et «high-end» materiale som skal vare utendørs i årevis.


Skiltet som ble reklamert på hadde skjemmende rustflekker, se bildet over her.

De lasergraverte skiltene vi produserer «på huset» kommer alle i rustfri syrefast stål i kvalitet AISI 316. Overflaten har matt eller børstet struktur og tykkelse 0,7 – 1,0 – 1,5 eller 2,0 millimeter. Typiske kunder bestiller gjerne mellom 5 og 50 skilt i ønsket størrelse/ fasong med valgfri hjørnerunding og huller, for bruk utendørs. Mer info her >>>

Situasjonen var ikke grei, så her måtte vi finne ut hva som hadde skjedd. Leverandøren av stålet hadde ikke kjennskap til at det var noen produksjonsfeil eller feillevering ved råmaterialene fra denne perioden. Denne hypotesen kunne eventuelt ha blitt verifisert eller avkreftet ved en materialtest, da 316 stål inneholder minst 2 % molybden. 316-stål er heller ikke magnetisk, så jeg hadde i første omgang egentlig ikke grunn til å tro at det var noe feil med stålet i seg selv.

En runde på offentlige steder i nærmiljøet der andre stålskilt fra oss var montert gav heller ikke entydig resultat. Disse så jo fine ut, dog kunne de hatt godt av litt rengjøring. I maritime miljøer danner det seg fort et skitt- og saltlag på skiltene, særlig de som er montert horisontalt. Se bildet under, dette har stått på kaien ved Smedasundet i Haugesund siden 2016:

I Kvalsvik har dette skiltet stått montert horisontalt ved sjøen siden 2018:

Da var det bare å forsøke å oppdatere seg på på nettet. En skal ikke lete lenge før en finner ut at det viser seg altså at syrefast/rustfritt stål ikke 100 % rustfritt. Man kan forvente såkalt overflaterust. Altså rustflekker i overflaten. Det kan være visuelt skjemmende, men materialet går ikke i oppløsning, slik jern vil gjøre etter en stund i sjønært miljø. Forhold som fremmer utviklingen av overflaterust er klor, støv/ skitt, jernpartikler, salt, men også riper og skader i skiltet.

En leverandør av stålprodukter skriver dette i sitt FVD-datablad om rustfrie overflater:

«En av årsakene til overflaterust, også kjent som rustfilm, er når små stålpartikler faller ned på en rustfri ståloverflate. Når de kombineres med fuktighet, løser de seg raskt opp pga. egenskapene i stålpartiklene.»

Les hele her >>>: https://bfs.as/wp-content/uploads/2020/02/FDV-Dokument-Rustfrie-overflater-2020.pdf

På Seilmagasinet.no skriver man i artikkelen «Unngå rust på rustfritt stål»:

«Polermiddel, pusseklut og vannfast fett holder ikke bare båten rustfrie stål blankt, det beskytter også utstyret mot overflaterust. Og det skal helst pusses før det kommer antydning til rust. Rustfritt stål er nemlig ikke alltid rustfritt slik båteiere gjerne skulle ønske.»

Neivel? Så hva gjør vi da? I artikkelen skriver man videre:

«Saltvannet er aggressivt, og i kombinasjon med støv, forurenset nedbør, kullstøv og jernholdig støv utvikler det et usunt miljø for stål. Får dette sitte på utstyret, kan det utvikle overflaterust på stålet. Derfor må det spyles vekk!

Kilde her >>> https://www.seilmagasinet.no/host/unng-rust-p-rustfritt-stl/421785

Vedlikehold må altså til. Jeg har i ettertid funnet fram til ulike produkter som kan være vel verd å vurdere for polering og vedlikehold av stålskilt: Autosol Metallpolish selges på bl.a. hos Clas Ohlson og fornyer stålet. Det skal også beskytte overflaten for fremtidig miljøpåvirkning. På bildet under er høyre halvdel polert med Autosol-kremen, mens venstre halvdel er ubehandlet.

Et annet produkt er transparent korrosjonsbeskyttelse på sprayboks fra Tectyl, se >>> eller videoen under https://www.tectyleurope.com/products/tectyl-multipurpose-transparent/

Så Tectyl måtte vi jo teste. Spayboks er jo mye mer praktisk enn polerkrem som nærmest må masseres inn med børste og deretter fjernes. Men det forutsetter jo at skiltene er helt rene i utgangspunktet. På bildet under er venstre halvdel dekket til, slik at sprayen bare legger seg på høyre halvdel.

Jeg har denne sommeren (juni 2021) satt opp testskilter på bryggeskjørtet ved hytta i Ålfjorden. En halv meter over flo vannstand vil sikre rikelig av med miljøpåvirkning, sjøsprøyt og saltholdig luft. Halve skiltene er behandlet og påført ovennevnte produkter og andre halvdel uten. Jeg tester også et tredje alternativ; vanlig transparent spraylakk fra Biltema. Hypotesen er at beskyttelse er beskyttelse. Så skal jeg følge opp denne saken om ett eller flere år, når vi ser resultatene.

Men foreløpig konklusjon er at hvis du skal anskaffe rustfrie skilt, så bør disse, som alt annet utendørs, med jevne mellomrom rengjøres og kanskje behandles med Autosol eller Tectyl. Husk også å bruke skruer av samme kvalitet, ofte benevnt som syrefaste A4-skruer.

Jahn Tonjer (2.8.2021)



Andre aktuelle linker:

•Forskjellen på de ulike ståltyper: https://www.nordicsteel.no/fagartikler/forskjellen-pa-304-304l-316-og-316l

•Tonjer Media as brosjyre småskiltprodukter: https://tonjer.no/manedens-tilbud-august-lasergraverte-sma-skilt-2/

•Tectyl Multi Purpose Transparant: https://www.tectyleurope.com/products/tectyl-multipurpose-transparent/





Tidenes fangst i Bronnavik

2 07 2021

«258 kg» står det på baksiden av originalbildet fra kaien i Bronnavik i 1952. Det er ingen grunn til å betvile vekten. Men historien som er blitt fortalt av onkel Einar (Hetland, 1926-2001) og min mor (Anne «Søster» Tonjer, 1923-2020) i min barndom, kan nok, slik jeg husker den, være beheftet med erindringssvikt, selektiv hukommelse eller rett og slett at det er jeg som husker feil. Og man smører vel også litt ekstra på ved en slik anledning… Men bildet taler jo for seg.

Jeg mener å huske at historien gikk slik: Det var observert makrellstørje i Ålfjorden og min morfar Einar Hetland (1895-1956) tok utfordringen og fikk ringt inn til Kyvik i Haugesund og bestilt et harpungevær som ble sendt inn med drosje. Detaljer om jakten kan jeg ikke huske det var snakket om. Men fisken skal ha blitt saget opp i kotelettstykker og delt ut «til halve bygdå». Alle fikk også sin del av størjens lever. Og alle ble sjuke i magen. Bortsett fra tante Ruth (Hetland, 1924-2000), for hun likte ikke lever.

På bildet over ser vi tante Ruth på kaien i Bronnavik med tidenes fangt. Legg merke til harpungeværet i forgrunnen.

Slike historier etterlater ofte flere spørsmål enn svar. Hvordan fanger man makrellstørje med harpun? Dette er jo en fisk og ikke noen hval som må opp for å puste. Går størjen i overflaten, kanskje? Hvilken båt bruke de og hvem var med? Min morfar hadde på denne tiden bare en liten tresnekke så vidt jeg vet. Jeg får rare bilder i hodet mitt hvis det var slik at det var denne båten som ble brukt til å dra inn fangsten med.

Hvor geværet er blitt av, vet jeg ikke. Mener å ha hørt at det skulle ligge på ett av kottene på loftet i det gamle naustet, men vi fant det ikke når dette ble revet i fjor. Men halefinnen har vi fortsatt i Bronnavik.

Snekken i Bronnavik og onkel Einar
Min morfar og min mor
Halen er det siste minnet vi har fra makrellstørjen fra 1952.