Tidenes fangst i Bronnavik

2 07 2021

«258 kg» står det på baksiden av originalbildet fra kaien i Bronnavik i 1952. Det er ingen grunn til å betvile vekten. Men historien som er blitt fortalt av onkel Einar (Hetland, 1926-2001) og min mor (Anne «Søster» Tonjer, 1923-2020) i min barndom, kan nok, slik jeg husker den, være beheftet med erindringssvikt, selektiv hukommelse eller rett og slett at det er jeg som husker feil. Og man smører vel også litt ekstra på ved en slik anledning… Men bildet taler jo for seg.

Jeg mener å huske at historien gikk slik: Det var observert makrellstørje i Ålfjorden og min morfar Einar Hetland (1895-1956) tok utfordringen og fikk ringt inn til Kyvik i Haugesund og bestilt et harpungevær som ble sendt inn med drosje. Detaljer om jakten kan jeg ikke huske det var snakket om. Men fisken skal ha blitt saget opp i kotelettstykker og delt ut «til halve bygdå». Alle fikk også sin del av størjens lever. Og alle ble sjuke i magen. Bortsett fra tante Ruth (Hetland, 1924-2000), for hun likte ikke lever.

På bildet over ser vi tante Ruth på kaien i Bronnavik med tidenes fangt. Legg merke til harpungeværet i forgrunnen.

Slike historier etterlater ofte flere spørsmål enn svar. Hvordan fanger man makrellstørje med harpun? Dette er jo en fisk og ikke noen hval som må opp for å puste. Går størjen i overflaten, kanskje? Hvilken båt bruke de og hvem var med? Min morfar hadde på denne tiden bare en liten tresnekke så vidt jeg vet. Jeg får rare bilder i hodet mitt hvis det var slik at det var denne båten som ble brukt til å dra inn fangsten med.

Hvor geværet er blitt av, vet jeg ikke. Mener å ha hørt at det skulle ligge på ett av kottene på loftet i det gamle naustet, men vi fant det ikke når dette ble revet i fjor. Men halefinnen har vi fortsatt i Bronnavik.

Snekken i Bronnavik og onkel Einar
Min morfar og min mor
Halen er det siste minnet vi har fra makrellstørjen fra 1952.